Why these tears...
Jeg gråter ikke. På utsida.
Men inni meg gjør det litt vondt.
Jeg må innrømme at jeg angrer veldig på at jeg ikke overtalte Mariann til å få Jesper ned denne høsten allikevel.
Sjøl om jeg er klar over at det ikke ville gått så bra som jeg hadde håpa... Men jeg angrer allikevel. For jeg savner den hesten noe vanvittig, og etter det som skjedde med Kasper er jeg så redd for en dag vil det være for seint. At han ikke er her lenger.
Livet er like urettferdig som det er uforutsigbart, noe vi fikk merke med Kasper. Hvil i fred gutt.
Jeg vil oppleve dagene med Jesper igjen.
That's it.
Kanskje, kanskje om noen år... har jeg gutten min tilbake hos meg :)
Men inni meg gjør det litt vondt.
Jeg må innrømme at jeg angrer veldig på at jeg ikke overtalte Mariann til å få Jesper ned denne høsten allikevel.
Sjøl om jeg er klar over at det ikke ville gått så bra som jeg hadde håpa... Men jeg angrer allikevel. For jeg savner den hesten noe vanvittig, og etter det som skjedde med Kasper er jeg så redd for en dag vil det være for seint. At han ikke er her lenger.
Livet er like urettferdig som det er uforutsigbart, noe vi fikk merke med Kasper. Hvil i fred gutt.
Jeg vil oppleve dagene med Jesper igjen.
That's it.
Kanskje, kanskje om noen år... har jeg gutten min tilbake hos meg :)
